Montenegro

Budva

En fredag i juli 2019 fikk jeg en telefon hvor det ble sagt noe som dette «Vi har fått en avbestilling på turen til Montenegro med avreise tirsdag, har du lyst på plassen?» Selvfølgelig sa jeg, så endelig på tur igjen etter 9 måneder ? Denne gangen var det ikke flere ledige singelrom igjen da jeg skulle bestille, men jeg spurte om jeg kunne stå på venteliste i tilfelle de fikk en avbestilling.

Siden jeg var på date i januar/februar 2007 og så Casino Royal med James Bond har jeg hatt lyst til å dra til Montenegro og nå fikk jeg sjansen ? Utrolig hva man utsetter seg for når man er på date, jeg liker ikke engang James Bond ? Dette kom jeg på i løpet av turen og etter litt googling så viste det seg at kun casino scenene er spilt inn i Montenegro, nærmere bestemt på Hotel Splendido i Becici, 35 min gange fra vårt hotell og siden jeg trodde hele hotellet var med så måtte jeg selvfølgelig gå en tur dit ?

Reisefølget var også denne gangen Carpe Diem, vi var 22 stykker i alderen rundt 40 år til noen og 70 år og tre av mine medreisende hadde jeg vært på tur med tidligere, den ene personen visste jeg om før turen. Vi bodde i på Hotel Bracera med fine rom og bad i Budva, noen minutter fra strandpromenaden. Synd jeg ikke tok bilder av strandpromenaden før uværet, det var noen som sammenlignet den med Ibiza, tett i tett med solsenger og menneske, og mye høy musikk.  Jeg var en tur til nabo «byen» Becici som var mye roligere og mer barnevennlig virka det som. Strendene i Budva besto av stein i forskjellige varianter, så jeg måtte ut å kjøpe badesko.
Budva har 20000 innbyggere, men i sommersesongen bor det 100000 der.

Montenegro er et lite land med et areal på 14 026 km2 og i overkant av 620 000 innbyggere, hovedstaden er Podgorica. Montenegro var en del av Jugoslavia frem til 2003 og har siden 3. juni 2006 vært en selvstendig stat.  Montenegro grenser til Adriaterhavet, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Kosovo og Albania. Valutaen er Euro. Montenegro kommer fra italiensk og betyr svart fjell.
Montenegro er veldig kupert med en 4-6 km kystslette langs Adriaterhavet og fjell på opptil 2500 meter. Siden landet ligger ved Adriaterhavet har det middelhavsklima.   

Budva sett fra sete 1F på flyet
Budva sett fra sete 1F på flyet

Den første dagen startet tidlig med fly fra Gardermoen kl 06:30 og siden flyturen bare er på 3 timer og 20 minutter så var vi på hotellet før kl 11:00. Da var det bare å sette bagasjen i resepsjon og gå en tur for de som orket, for med rundt 30 grader og lange bukser ble det varmt for noen og enhver. Kl 13:00, etter å ha fått sjekket inn og byttet til litt mer praktiske og lettere klær, var det en guidet tur rundt i Budva og gamlebyen med vår montenegriske guide Rade. Etterpå var det lunsj og endelig bading som sto på programmet. På kvelden var det ut å spise med hele gruppa. Det ble arrangert middag hver kveld som de som ville kunne være med på.
Guiden vår er gift med ei fra Danmark så han kan noe dansk, men vi snakket engelsk med han. På slutten av uka etter å ha lært litt montenegrisk så snakket jeg norsk, engelsk og montenegrisk med han ? Nesten hver gang han skulle ha vår oppmerksomhet begynte han med «All my beautiful people»

Gamlebyen Budva
Gamlebyen Budva
Gamlebyen Budva
Da de skulle restaurere dette huset i gamlebyen i Budva numrerte de alle steinene før de tok de ned
Da de skulle restaurere dette huset i gamlebyen i Budva numrerte de alle steinene før de tok de ned for at de ikke skulle få problemer med å sette de opp igjen.
Her i gamlebyen i Budva ble Pippi til sjøs spilt inn
Her i gamlebyen i Budva ble Pippi til sjøs spilt inn
Gamlebyen Budva
Gamlebyen Budva

Dag to ble en aktiv dag i buss rundt i Montenegro. Første stopp oppe i fjellene var et utsiktspunkt slik at vi fikk se Budva i fugleperspektiv, før turen gikk til den gamle hovedstaden Cetinje 650 moh. Cetinje ble grunnlagt på 1482 og er et historisk senter for nasjonalfølelse og nasjonalisme. Vi besøkte King Nikola’s museum, Montenegros første og eneste konge (1841-1921) han blir kalt «the father-in-law of Europa» siden fem av han døtre ble gift med europeiske prinser og konger. Etterpå gikk turen rundt i Cetinje, en koselig liten by uten så mye å se. Så dro vi innom en lokal honningprodusent før vi spiste lunsj i Njegusi. Nå gikk turen nedover fjellet på Kotor serpentine, 8,3 km smal vei med 16 hårnålssvinger. Kotor er kjent fra 400-tallet f. kr. og har vært i franske, italienske, britiske, montenegrinske og østerrikske hender, men ble Jugoslavisk i 1918. Kotor ligner veldig på Venezia med sine trange gater.

Liten steinhaug i vannet til venstre er Sveti Stefan, øya er Sveti Nikola, odden foran skiller Becici til venstre og Budva til høyre.
Liten steinhaug i vannet til venstre er Sveti Stefan, øya er Sveti Nikola, odden foran skiller Becici til venstre og Budva til høyre.
King Nikola’s museum i Cetinje
King Nikola’s museum i Cetinje
Presidentpalasset i Cetinje
Presidentpalasset i Cetinje
Hoffkirken i Cetinje
Hoffkirken i Cetinje
Klosteret i Cetinje fra 1484
Klosteret i Cetinje fra 1484
Kotor
Kotor og Kotorbukten. Tivat på andre siden av fjellet til venstre.
Kotor Serpentine. Veien til Tivat og Budva går ut av bildets høyre kant
Kotor Serpentine. Veien til Tivat og Budva går ut av bildets høyre kant
Cathedral of Saint Tryphon fra 1166 i Kotor
Cathedral of Saint Tryphon fra 1166 i Kotor
Cathedral of Saint Tryphon i Kotor
Cathedral of Saint Tryphon fra 1166 i Kotor

Dag tre hadde vi kun et mål for øyet, BADE!!! Siden bademuligheten er mange gikk vi på forskjellige steder, men de fleste tok båten 10 min ut til øya Sveti Nikola hvor vi lå på stranda Hawaii. Øya ble hetende Hawaii resten av uka.

Sveti Nikola og Hawaii
Sveti Nikola og Hawaii

Dag fire kjørte bussen oss til Tivat, ikke langt fra flyplassen, hvor vi gikk om bord i vår egne lille båt som tok oss ut på Kotorbukten og til øya Gospa od Škrpjela eller «vår frue av stein» hvor vi besøkte den romersk katolske kirken Our Lady of the Rocks.
Opprinnelig var øya en holme hvor det i 1492 ble funnet et ikon av Madonna og barnet. Hver gang sjømenn fra Perast og Kotor kom hjem fra et vellykket seilas kastet de en stein på holmen og etter hvert ble også gamle båter med stein senket slik at det til slutt dannet seg en øy. Kirken på øya ble bygd i 1630. Hvert år den 22. juli ved solnedgang feirer Fasinada from Perast hvor man drar ut og kaster steiner ved øya for å utvide den.
Vi ble litt skuffa da vi ikke fikk badet fra båten for i programmet sto det at det kunne hende at båten stoppet slik at vi kunne bade, men etter å ha spist lunsj i fiskerlandsbyen Perast og ruslet litt rundt ble de endelig bading fra en brygge ved enden av byen hvor bussen hentet oss etter noen timer. Da vi kom hjem gikk jeg en tur til Becici.

Gospa od Škrpjela eller «vår frue av stein»
Gospa od Škrpjela eller «vår frue av stein»
Gospa od Škrpjela eller «vår frue av stein»
Gospa od Škrpjela eller «vår frue av stein»
Gospa od Škrpjela eller «vår frue av stein»
Gospa od Škrpjela eller «vår frue av stein»
Gospa od Škrpjela eller «vår frue av stein»
Gospa od Škrpjela eller «vår frue av stein»
Kirkegårdøya som ligger ved siden av Gospa od Škrpjela eller «vår frue av stein»
Kirkegårdøya som ligger ved siden av Gospa od Škrpjela eller «vår frue av stein» med Perast i bakgrunn
Undergangen mellom Budva og Becici
Undergangen mellom Budva og Becici, den nevner alle stedene langs kysten.

Dag fem var fri dag og vi skulle bade igjen. Noen av oss tok en båttur langs kysten av Budva hvor vi fikk se Sveti Stefan (se dag seks), svømmme i grotte på Sveti Nikola på motsatt side av der stranden Hawaii ligger og endte turen på Ploce beach en badedestinasjon med servering og partyfaktor. Her var det en bitte liten strand på 3-4 meter og oppbygd brygge hvor man kunne hoppe eller bruke stige. Jeg likte meg best her, for jeg fant ut at det er enklere å hoppe uti enn å gå ut på steinstrand selv om man har badesko.

Ploce beach
Ploce beach

Dag seks var det tilbake på bussen og første stopp var på veien ovenfor Sveti Stefan som er en senmiddelaldersk by med venetianske murer og steinhus på en øy. I dag går det en gangvei ut til øya og det er en luksusresort med privat strand på den ene siden av gangveien og offentlig strand på den andre siden. Hvis du vil besøke øya, men ikke bo der så koster det 20€ (2019). Så kjørte vi videre opp i fjellet til en båttur på Skadar Lake som ligger både i Montenegro og Albania. Den montenegriske delen ble i 1983 utpekt til nasjonalpark og består av delta- og sumpområde og har et rikt dyreliv under og over vann. Overflaten er 6 meter over havnivået og dybden av sjøen varierer mellom 8 og 44 meter.
Siden vi ikke fikk lov til å bade fra båten da vi var i Kotorbukta gjorde kapteinen et stop slik at vi fikk lov til å bade. Skulle tro vi ikke tenkte på annet enn å bade ? Etterpå gikk turen til en vingård hvor vi fikk lunsj og smake på vin.
Vi rakk akkurat tilbake til hotellet før uværet begynte, men vi var heldige at det var opphold da vi skulle ut å spise middag på kvelden.

Sveti Stefan
Sveti Stefan
Virpazar utgangspukt for båtturen på Skadar lake.
Virpazar utgangspukt for båtturen på Skadar lake.
Kjært barn har mange navn, Island Grmozur, Island of snakes, Island of Birds, Montenegrin Alcatraz. Uansett den ligger i Skadar lake.
Kjært barn har mange navn, Island Grmozur, Island of snakes, Island of Birds, Montenegrin Alcatraz. Uansett den ligger i Skadar lake.

Dag syv var fri dag igjen. Det har vært en fin blanding av aktiviteter og fri på denne turen og spesielt siden det var så varmt hver dag.
I natt var det uvær og på stendene var strandstolene slengt i hauger av de som jobber på stranda for at de ikke skulle drive til havs, bølgene hadde skylt steiner, tang og plast langt opp på stranda og det var vanndammer overalt. Vannet som har hatt fin farge hele uka var nå brunt og ikke noe fristende å bade i.  For det meste var det opphold, men plutselig kom det noen skurer. Da jeg var i gamlebyen kom det en kraftig skur så jeg søkte tilflukt under et tre og så at gatene fyltes med vann, etter en stund fant jeg ut at når det slutter å regne kommer gatene fortsatt til å være fulle av vann så jeg gikk videre. Skoa mine var ikke tørre da vi dro hjem dagen etter ? På kvelden var vi nok en gang heldige med at det var opphold da vi skulle ut å spise.

Solsenger hulter til bulter for at bølgene ikke skulle ta de med til havs
Solsenger hulter til bulter for at bølgene ikke skulle ta de med til havs
Nattens storm lagde stein dyner
Nattens uvær lagde stein dyner
Nattens uvær skylte masse søppel på land
Nattens uvær skylte masse søppel på land

Dag åtte var det hjemreise og vi måtte tidlig opp, kl 06:50 satt vi ved frokostbordet for bussen skulle hente oss kl 07:30 ? Siden det ikke var noe særlig med trafikk kom vi på flyplassen 30 min før innsjekkinga åpnet så da var det bare å stå i kø og vente slik vi gjorde frem til vi satt oss på flyet. Tivat er en veldig liten flyplass hvor alle dagens fly går omtrent samtidig. Så køen til sikkerhetskontrollen gikk som en slange i avgangshallen og gikk så direkte over i passkontrollkøen siden Montenegro ikke er i Schengen. Endelig gjennom passkontrollen så var det å finne noe mat og drikke til å ha på flyet og det eneste jeg så var Taxfree, så dura inn der. Taxfree var to kun hyller hvor man kunne gå to og to ved siden av hverandre, et lite utvalg av det som bruker å være i en taxfree og en kasse i drift. Jeg fant en flaske vann og en pakke kjeks, og mens jeg står der sier de at det er boarding, men jeg skal ha den vannflaska for jeg er tørst. 15 min før avgang er alle på plass og døra lukket, da får vi beskjed om på grunn av kø i luftrommet har vi ny slot tid om to timer forsinkelser ? Vi letter tilslutt 45 min etter at vi skulle og lander noen minutter etter forventet landing.
Vel hjemme rakk jeg å tømme kofferten og få i meg litt mat før jeg gikk på Byvandring i Oslo i regi av Kjenn din by.

Jeg har fått spørsmål om jeg har lyst til å reise tilbake igjen. Jeg føler at jeg fikk sett mye av det Montenegro har å tilby siden vi var på busstur i tre dager, men jeg kan godt tenke meg å besøke Kotor igjen siden jeg var sliten etter en dag på bussen den dagen vi besøkte Kotor.

Haralds bolig / Uteligger hytta i Grefsenåsen Oslo

Rett etter andre verdenskrig var det stor bolignød i Oslo, det var barnefamilier og gifte par som ble prioritert i boligkøene. Mange enslige og spesielt de som hadde kjempet i krigen og som ikke lengre klarte å forholde seg til samfunnet på grunn av traumer og alkohol, valgte å bygge ulovlige hytter uten vann og varme i Marka. Marka er navnet på de skogkledde og kuperte områdene som omgir Oslo (Wikipedia).

Harald Grande (1927-2017) var i Tysklandsbrigaden fra 1947 til begynnelsen av 1950-tallet og var en av de mange som ikke fikk noe egnet sted å bo da han kom hjem. Siden han fra barnsben av var vant til å være i skogen lette han flere steder etter et egnet sted å sette opp en hytte og endte til slutt opp i Grefsenåsen  Harald bodde i Grefsenåsen fra 1954 til 1983 samtidig som han jobbet på Akers Mek på Aker Brygge. Siden han hadde et snev av klaustrofobi etter krigen likte han ikke å ta kollektiv, så han gikk derfor de over 10 km hver vei hver dag, noen ganger kunne det bli flere ganger om dagen.  På veien hjem var han ofte innom Deichmanske bibliotek for å lese, han hadde stor interesse for historie, eller innom Blå kors og Frelsesarmeen for å treffe venner og få seg er varmt måltid.

I 1964, etter et fylleslagsmål nyttårsaften 1963/64 hvor en av uteliggerne ble drept, bestemte Oslo Helseråd at alle uteliggerhyttene i Oslo marka skulle brennes ned av brannvesenet, men Harald sin hytte under bergkammen fant de ikke. Harald gikk nemlig forskjellige veier når han kom og gikk, for å unngå å lage en sti frem til hytta, så dermed fikk den stå i fred. I 20 år hadde han en autistisk venn med samlemani boende hos seg og Ivar klarte ved et uhell å brenne ned hytta i 1978, men da tok Harald og bygde seg en ny hytte i nærheten, det er denne hytta som i dag går under navnet uteligger hytta.

Haralds bolig / Uteligger hytta
Haralds bolig / Uteligger hytta
Haralds bolig / Uteligger hytta
Utekjøkkenet som ligger til høyre for hytta

På midten av 1980-tallet arva han en hytte i Namdalen hvor han kom ifra og flytta nordover, men han beholdt hytta i Grefsenåsen og bodde der når han besøkte Oslo
Tingene som står i hytta i Grefsenåsen i dag er for det meste tingene til Harald, men noe er erstattet da noe er blitt borte etter at han flyttet.

I 2010 ble det satt opp et grønt skilt utenfor hytta og den ble et vernet kulturminne, i 2018 ble hytta restaurert og er nå et yndet turmål.

Hvordan finne hytta, det finnes flere veier til Rom.

Det går mange blåmerka løyper i Grefsenåsen, men å treffe på rett umerka sti opp til hytta er litt vanskelig. Fra Grefsenkollen er det ca 10 minutter til du kommer på oversiden av hytta, jeg kjenner ikke den veien.

Vi tok 25 bussen til Lofthus i krysset Kildeveien/Årrundveien og gikk inn i skogen på venstre side fra Kildeveien rett ved busstoppet til 33 bussen.

Det starter bratt, men blir litt mindre bratt etterhvert

Så er det bare å følge blåmerket løype oppover i ca 30 min, tid avhenger av beina som går og nysgjerrigheten, og krysse begge nedfartene til Grefsenkleiva slalåmbakke. Når du kommer inn i skogen går du ca 300 meter og da vil du på venstre side se en umerket sti til venstre med et tynt tre på hver side, treet til venstre er merket med rødt nedover stammen, da er det bare å klatre oppover skrenten til du ser hytta som er godt bortgjemt.

Ta av blåmerket sti her

GPS funker også greit.

God tur ?

? Guri Knutsen

Takk for at du leste innlegget mitt.
Lik gjerne «Guri på tur» på Facebook og bli oppdatert når jeg legger ut noe nytt.

Denne gangen hæla jeg Italia – Puglia, det greske Italia

I slutten av oktober var det på tide å reise litt igjen, jeg hadde jo vært hjemme i to måneder. Denne gangen gikk turen til regionen Puglia (uttales Pulia) som ligger på hælen og baksiden av ankelen til Italia. Dette blir den siste turen på en stund, så turen føltes litt vemodig.

Turfølget var nok en gang Carpe Diem og denne gangen traff jeg på fire stykker som jeg tidligere har vært på tur med. Totalt var vi 21 stykker, 1 mann og resten damer.

Dette var en tur med veldig mange inntrykk, flotte steder og været var som en norsk sommer, shorts, bukse, jakke og regntøy.

Et uttrykk som var med oss hele uka var «Be flecsible». Trengte vi litt mer tid på et sted – ikke noe problem, måtte vi vente litt påmaten – ikke noe problem, var menyen endret – ikke noe problem. Men når alle var på bussen før vi skulle og reiselederen sa at vi kunne kjøre sa bussjåføren og guiden, allerede?

Avreise var fra Gardermoen en lørdag formiddag i oktober med en mellomlanding på ca 1,5 time i München før neste fly tok oss til Bari i Italia. Da vi gikk om bord på flyet på Gardermoen ble jeg stående og snakke med en av de som jobber om bord på flyet og da han spurte hvor ferden gikk sa jeg at vi var en gruppe som skulle videre til Bari på ferie. Så da vi landet kom det noe sånt over høyttaler anlegget «Vi ønsker gruppen som skal til Bari god tur videre og ha en god ferie». Veien fra Bari flyplass og til Ostuni, hvor vi skulle bo, gikk i buss i ca 1,5 time. Ostuni er en liten by med små trange gater så bussen stoppet utenfor bymuren og vi måtte gå 5-10 minutter opp til hotellet, bagasjen ble hentet av en liten Fiat som måtte kjøre tre turer for å få med alt.
Vi bodde på Hotel La Terra hvor vi la beslag på alle rommene, mens jeg og reiselederen ble plassert i to leiligheter på andre siden av byen ca 10 min til fots avhengig av hvilken vei vi gikk.
Hotellet var en labyrint av trapper og dører hvor du måtte ut for å komme inn et annet sted i samme etasje, heisen gikk hit men ikke dit. Du måtte ut for å komme til frokosten hvis du bodde i den etasjen, men bodde du i en annen etasje kunne du ta trappa, ville du ta heisen måtte du ut. Det var flere stuer, oppholdsrom og terrasser hvor vi kunne samles.
Leilighetene vi bodde i lå i Vico Potenza og var et roms leiligheter med plass til to. Første kvelden ble vi kjørt fra hotellet til leilighetene med bagasjen vår og det var en opplevelse, flere steder var vi sikre på at vi ikke kom lengre, men bilen snirklet seg fremover.

Her er bilder fra min leilighet og nabo katten jeg hadde en lang samtale med hver morgen.

Ostuni har røtter tilbake til steinalderen og dagens Ostuni ligger på tre høyder, har ca 32000 innbyggere om vinteren og ca 100.000 innbyggere om sommeren.
Gamle byen hvor vi bodde ligger på en høyde og var tidligere omringet av en bymur med 4 porter, noe av muren og i alle fall to porter finnes i dag. Ostuni blir kalt den hvite byen (La Città Bianca) og er omringet av det grønne havet som består av oliventrær og 8 km unna skimtes Adriaterhavet. Grekerne har hatt sin innflytelse på byen så det føles som å være i Hellas.
Som jeg nevnte tidligere så er det smale gater her og hele byen er enveiskjørt for små biler og det er mange trapper, et fint sted å gå på oppdagelsesferd.
Det nye Ostuni ligger på en annen høyde et par minutter unna gamle byen og vi kalte den enkelt og greit for ny byen. Her er det en handle gate med moderne butikker og supermarked.
Severdigheter i selve byen, Duomo du Ostuni (katedralen), Piazza della Liberta, (frihetsplassen), Chiesa de San Francesco (kirken) og historisk museet 

Vi spiste som vanlig masse god mat både i Ostuni og på utfluktene.
Hver del av Italia ha sin pasta type og det finnes mange flere typer enn de vi får kjøpt i butikkene i Norge. I Puglia er det orecchiette eller ører som gjelder.
Flere har spurt etter bilder av maten vi får servert, men jeg er så glad i mat at jeg hiver meg over maten når jeg får den servert.

Dag 2 skulle det busses, men først var det å gå seg en tur før frokost for å opparbeide mer appetitt og så måtte vi gå ned til parkeringsplassen hvor bussen som skulle frakte oss rundt omkring ventet. Første stopp var Locorontondo som regnes som en av de vakreste byene i Italia, den ligger mellom Martina Franca og Alberobello og har ingen spesielle turistattraksjoner. Den ligger på en høyde, er hvit og har en flott utsikt.

Deretter gikk ferden til Cantina Museo Albea for vinsmaking og siden jeg ikke drikker vin gikk jeg på oppdagelsesferd og havnet på Cimitero Monumentale di Alberobello, en gravlund rett i nærheten. Jeg digger gravlunder og kirkegårder.

Så dro vi endelig til Alberobello som alle gledet seg til, her spiste vi lunsj og besøkte trulliene som står på UNESCO’s verdensarvliste. Trullier ble i første omgang bygd som lager hus, men etter hvert flyttet folk inn i disse og de sto overalt i Puglia. Husene er bygd uten noe form for bindemiddel og hadde et rom, en dør og et hull i taket til pipe. Denne byen ble etablert av en hersker som fikk beskjed om at hvis han bygde en by med trullier skulle beboerne slippe å betale skatt. Etter noen 100 år ble det bestemt at alle hus i området skulle betale skatt, men da skatte innkreverne nærmet seg fjernet beboerne en»nøkkel» stein i taket og hele taket raste ned så de slapp å betale skatt. Når skatte innkreverne forsvant bygde de opp taket igjen. I dag er det ikke lov til å bygge trullier. Mange av dagens trullier er boliger eller butikker og man har slått sammen flere slik at man får flere rom, de fleste har innlagt vann. I en av trulliene bor et eldre ektepar og de hadde slått sammen 3-4 trullier slik at de har kjøkken, stue, soverom og bad, det var ikke dører mellom rommene.

Dag 3 var den eneste dagen hvor det regna og da regna det mye, men heldigvis skulle vi tilbringe formiddagen inne på Masseria Salinola hvor vi lagde flere typer pasta og spiste lunsj. Masseria Salinola ligger landlig til ca 10 min med buss fra Ostuni, de tilbyr overnatting.
Ettermiddagen hadde vi fri så vi kunne undersøke rommene på hotellet, Ostuni eller bare kose oss. Middagen ble på hotellet for at vi skulle slippe å gå ut, vel og merke jeg og reiselederen måtte ut side vi ikke bodde på hotellet.

Dag 4 skulle vi nok engang busses hit og dit. Først dro vi til Querceta en økologisk gård hvor de holder kyr, lager mozzarella, dyrker økologiske grønnsaker og oliven. Vi fikk en omvisning på gården, så på en mozzarella kunstner, så hvordan de lager ost til vanlig og koste oss med ost og tilbehør.

Mozzrella fabrikken Querceta hvor alt foregår for hånd

Så gikk turen til Grotte de Castellana. Grotten er ca 90 millioner år gammel, 70 meter dyp og har ganger på flere kilometer, temperaturen er ca 16-18 grader gjennom hele året, alle grottene har fått navn etter form, innhold eller farge og de har overlevd flere jordskjelv. Grotten ble oppdaget for første gang i 23. januar 1938 av Franco Aneli og Vito Matarrese. 
Vi gikk ca 5 km og så kunstverk lagd av naturen, stalagmitter, stalaktitter, fossiler og mesterverk lagd av naturen. Farger som rødt, grønt, hvitt, sort og mange flere. Den flotteste grotten var Grotta Bianca. Vi fikk kun ta bilder i den første grotten. Det finnes mange grotter i Puglia regionen og ikke alle er oppdaget.

Nå var vi slitne og sultne (igjen) så da dro vi til havnebyen Monopoli for lunsj, rundtur og is. Etter lunsjen på La Dolce Vita gikk vi en runde i Monopoli, jeg må innrømme at jeg ikke husker så mye av hva guiden fortalte og siden jeg dannet baktroppen kom jeg ofte når han hadde fortalt ferdig. Tror det var flere enn meg som var sliten for vi hadde mange pauser hvor vi bare sto og så utover havet, noe som er veldig beroligende ? Et av stedene vi besøkte var Chiesa di Santa Maria del Suffragio detta del Purgatorio hvor åtte balsamerte skjeletter av grunnleggere av kirken fra 17 og 1800-tallet står kledd i hvite skjorter og sorte og røde kapper, det er også et lite barn kledd i hvitt. Før vi dro hjem ble det litt tid på egenhånd og en is.

Dag 5 var fri dag så da gjorde vi akkurat det vi ville. Noen tok toget til havnebyen Brindisi, mens fleste parten tilbrakte dagen med å bli kjent i Ostuni.

Dag 6 gikk turen til Lecce, hovedstaden i provinsen Lecce og en av Italias viktigste byer i Puglia, Grunnlagt i år 200 f.kr. På grunn av alle barokkmonumentene blir byen kalt Sør-Italias Firenze. Byen er også preget av Hellas og har et romersk amfiteater midt i byen.

Dag 7 ble en aktiv dag for da kjørte bussen oss nesten tilbake til Monopoli og så gikk vi langs kysten i ca 7 km til Polignano a Mare. Veldig behagelig tur i rolig tempo på et ujevnt underlag som jeg kalte fjellklatring bortover. Etter lunsj ruslet vi rundt i Polignano a Mare før det ble iskrem smaking. Iskrem smakingen ble en skuffelse da jeg trodde vi skulle få smake på forskjellige typer is, men vi fikk velge to smaker i kjeks/beger og that’s it.
Polignano a Mare ligger nord for Monopoli, bygd på kanten av en ravine med mange grotter som man kan besøke og er et sted hvor mange italienere tilbringer søndagen. Har vært bebodd siden år 400 f. kr og Traiana, veien mellom Roma og Brindisi, gikk her allerede i år 108, en av de eldste broene står fremdeles.
På kvelden var det avskjedsmiddag. 

Dag 8 var viet til hjemreisen og startet veldig tidlig, kl 5:30 var jeg på vei fra leiligheten min og til hotellet for å spise frokost. Hjemreisen var veldig lang for som på utreise så måtte vi mellomlande på München airport, men nå måtte vi vente i ca 5 timer, men med godt selskap så føltes ikke ventetiden så lang.

På vei hjem etter en uke med masse god mat. Bari airport

Jeg tok over 500 bilder på denne turen og 1/5 av de var av alle de fine dørhammerne jeg så, se eget innlegg om de her https://guriknutsen.no/2018/12/08/bank-pa-min-italienske-dor/

Forsidebilde: Ostuni med katedralen midt i bildet og Confraternity of Carmine Ostuni katolsk kirke nede til høyre

Takk for turen 😀

? Guri Knutsen

Takk for at du leste innlegget mitt.
Lik gjerne «Guri på tur» på Facebook og bli oppdatert når jeg legger ut noe nytt.

Bank på min italienske dør

I Puglia er det veldig mange fine dørhammere og jeg gikk til slutt amok med å ta bilder ?

Bildene er et utvalg av de jeg tok i Ostuni, Lecce og Polignano a Mare i oktober 2018. Det ble litt latter fra de andre i gruppa når jeg stoppa foran dører, prøvde diverse vinkler og strakk meg det jeg kunne fordi dørhammeren satt så høyt. Etter hvert var vi to som tok bilder. Noen bilder ble nærmest tatt i farta da det virka så dumt å stoppe og gå opp på trappa.

Jeg har ikke glemt dere

Det har vært stille fra meg en stund nå fordi jeg har måtte prioritere andre gjøremål.
Jeg er nå igang med det neste blogg innlegget som vil handle om Puglia, hælen på Italia, hvor jeg var i slutten av oktober. Håper å få publisert det i løpet av første halvdel av desember.

Kolsåstoppen

Kolsåstoppen

Kolsåstoppene ble til etter et vulkanutbrudd for 300 millioner år siden og er et populært turområde i Kolsås i Bærum. Toppene heter Nordre eller Varden (379 moh) og Søndre (342 moh) og mellom de ligger Setertjern. Man kan nå toppene via skogsveier, stier, trapper, skråninger og de tøffeste kan klatre opp på sørsiden som er et av de største klatrefeltene i Osloområdet. Den første kjente bestigningen her var i 1904.
NATOs Nordkomando hadde hovedkvarter inne i fjellet fra 1951 til 1994.

Da vi skulle på tur fant vi denne beskrivelsen på hvordan vi skulle komme oss dit:
Den enkleste veien er fra Hauger T-banestasjon på Kolsåsbanen. Følg Høgåsveien i ca 50 meter. Ta til høyre og følg Kløftaveien til den støter på Toppåsveien. Ta til venstre og følg Toppåsveien til denne nærmer seg sitt øverste punkt. Der finner du skiltet turvei til Kolsåstoppen. Heretter er det bare å følge merket vei/sti. (turideer.com)

Hvordan gå fra T-banen til Kolsåstoppen

Veien er også godt merket med skilt, det første står allerede i krysset Høgåsveien og Kløftaveien.

Hit skal vi

Flere slike veiskilt langs stien, det første står allerede i krysset Høgåsveien og Kløftaveien

Dagens mål var den søndre toppen på 342 moh og stigningen startet allerede da vi gikk av t-banen på Hauger stasjon. Veien opp består av asfalt, skogsbilvei, litt smalere vei, stier, stein ur, fjell og trapper, med mine 161,5 cm og korte bein var det få steder jeg hadde utfordringer med «høye trinn» og veien er tilrettelagt og blå merket.

Kast på stein. Kast på en stein for å bringe lykke på turen

Flott dag i skogen

En fin dag i skogen

Ned en ur, med trapper og gelender

Opp en av trappene
?Monica Larsen

Stien går til høyre i nedre venstre hjørne

Når du er nesten oppe kommer du til et skilt det står utsiktspunkt 100 meter, da er du IKKE på toppen men du har en flott utsikt over Oslofjorden.

Du er ikke fremme om 100 meter, veien til toppen går rett frem og ikke til venstre her, men det er en fin utsikt

På utsiktspunktet
Indre Oslofjord til venstre, Nesodden midt i bildet og øyene utenfor Sandvika

På toppen 🙂

Lunsj with a view
Kolsås

Kolsås, Bærum og øyene utenfor Sandvika

Her er klatreveggen

Med litt dårlig oppoverbakke form brukte vi 1 time og 20 min opp og 50 minutter ned. Oktoberværet var fantastisk så det ble en deilig tur 🙂

Neste gang skal vi gå en annen vei opp.

? Guri Knutsen og Monica Larsen

Takk for at du leste innlegget mitt.
Lik gjerne «Guri på tur» på Facebook og bli oppdatert når jeg legger ut noe nytt.

Håøya, naboøya til Oscarsborg

Håøya i Frogn er med sine 5,2 km2 den største øya i Indre Oslofjord, den ligger nordvest for Drøbak og er naboen til Oscarsborg. Den er delt i tre Sørøya, Mellomøya og Nordøya (Nordre Håøya), det høyeste punktet er 229,4 meter og ligger på Sørøya. Den sørøstlige delen av Sørøya er en del av Oscarsborg og eies av Forsvaret, resten av øya eies av Oslo kommune. På 1400-tallet anla Maria kirken i Oslo en urtehage her så derfor har øya mange blomster og urter. Alle planter og dyr er fredet. Ligger langs kystleden/kyststien.
I 1937 kjøpte Oslo kommune den delen av øya som ikke eies av Forsvaret, rev 66 av øyas 88 bygninger og planerte til teltplass og leirområdet. Har hørt at flere har vært på leirskole her.

Kart over Håøya. Ved den røde oila gikk vi opp til venstre for å komme til batteristillingene

Kyststien Historisk vandrerute

For å komme hit tar man båten fra Aker brygge til Drøbak/Son ca 1 time, eller motsatt vei, den går kun i sommer månedene og legger til ved Sagbukta. Det er flere badeplasser her og du får kjøpt lokalprodusert mat på Håøya Naturverksted som ligger på vestsiden av Mellomøya, de har Kasjmir-geiter som beiter fritt på øya. Anbefaler å ta med mat og drikke hvis du skal være her en hel dag. Det finnes flere vannposter på Mellomøya.

Håøya Naturverksted

Løse geiter

Kasjmir-geiter

Kasjmir-geit

Plante i bur

Vi har vært på Håøya to ganger og vi har fortsatt ikke fått sett hele øya, kan komme av dårlig planlegging, øya er 5,5 km lang, eller at vi er så nysgjerrige at vi går utenom veiene, helst det siste ? Det kan bli flere turer hit.

Sørøya
Denne delen av Håøya er vanskelig tilgjengelig, men kan utforskes til fots via Sagbukta hvor rutebåten legger til eller via Batteriveien som begynner ved den gamle militærkaia på sørøst siden av øya. Den beste måten å se Sørøya på er å bli satt i land på militærkaia og gå over øya. Batteriveien ble bygget mellom 1891 og 1917 av Forsvaret og går opp til de fire store nedlagte batteristillingene, Haubitsbatteriet (1894-1943), Øvre toppbatteri (1898-1934), Nedre toppbatteri (1894-1943) og Varden luftvernbatteri (1917-?). Ingen av disse har vært i drift. Boltene langs veien ble brukt til å hale opp kanonene med.
Stien fra Sagbukta er blåmerka og går opp i ura til venstre ved teltplassen. Det er innimellom noen «tursti» skilt og røde piler, noen ganger var vi litt usikker på hvilken retning vi skulle for det er skog overalt, men tenk logisk.
Store deler av Sørøya er naturreservat.
I februar 1942 ble de eneste beboeren på øya, oppsynsmann Svendsen og hans to søstre, beordret av okkupasjonsmakten om å flytte over til Kaholmen, en liten øy bak Oscarsborg for tyskerne skulle i all hemmelighet henrette og gravlegge to menn, det samme skjedde i mars samme år, men da var det fire menn som ble henrettet. Det de ikke visste var at Svendsen hadde besøk av sin tredje søster som ble igjen på øya og fikk med seg det som skjedde.
I 1822 gjemte Ole Høiland seg i en hule på vestsiden av øya, den er vanskelig å finne.

Jeg håper at jeg til våren kan være med på Festningsmarsjen, for målet er da disse batteristillingene.

Ura opp fra teltplassen

Merking på Sørøya

Her har noen lagd en pil av kvister og stein

Sørøya

Varden luftvernbatteri

Mellomøya
Fra 1915 til 1918 produserte A/S Haaøen Fabriker sprengstoff her, fabrikken ble lagt ned i 1918 etter en eksplosjon i et laboratorium. Fabrikken ble opprettet da det var stor etterspørsel etter sprengstoff under første verdens krig og sprengstoffet som ble lagd ble brukt i håndgranater, miner og patroner.
Fleste parten av de ansatte var prostituerte fra gata og landsfengselet for kvinner, da ingen i nærområdet ikke ville jobbe der på grunn av alle eksplosjonene og kvinnene var attraktive da de hadde små hender og lave lønninger. Om dagen jobba de på fabrikken og på natta jobba de som prostituerte for de på Oscarsborg og menn i nærmiljøet.
For å spare mest mulig ble det bygd mange små produksjonslokaler for hvis noe skjedde var det økonomiske og menneskelige tapet mindre enn hvis lokalene var større.
Øya ble ofte kalt «Djæveløen»
Båten kommer inn i Sagbukta som er en av fire steder man kan ankre opp båtene. Det går en traktorvei fra Sagbukta over Mellomøya og til Nordre Håøya.
Her er det mulig å overnatte innendørs (bestill på forhånd hos Oslofjordens Friluftsråd), i telt og under åpen himmel ved flere sandstrender. Badstua som har tilhørt Quisling er en av overnattings mulighetene, den ble flyttet hit etter andre verdenskrig.
Vi fulgte traktorveien fra Sagbukta til Dragsundet og vi fulgte stien i skogen på andre siden av øya tilbake til Mølla.

Teltplassen

Et av flere skilt på øya

Badstua til Quisling med 4 sengeplasser

Til venstre Gamlestua fra 1600-tallet med 16 sengeplasser. Til høyre Eldhuset med 7 sengeplasser.

Trolig bolig til funksjonærene på sprengstoffabrikken

Mølla. Kan ha blitt brukt som festlokale.

På Mølla er det et minne for de ansatte som jobba på sprenstoff fabrikken.

WC fasilitetene på øya

Nordøya
Skille mellom Mellomøya og Nordøya er ved Dragsundet hvor det også gå an å ankre opp. Frem til midten av 1800-tallet adsilt fra Håøya ved Dragsundet, folk kunne dra båtene over ved høyvann.
Ved Bjørnehuebukta kan man se en gravhaug som antagelig er fra yngre jernalder (500 f.kr – 500 e.kr) eller slutten av bronsealdren (1700-500 f.kr)
Det skal også være en massegrav her fra krigen men den er ikke funnet ennå.

Dragsundet

Dragsundet

Utsikt fra Mallomøya mot Drøbak

Godt å kjøle seg ned etter en oppdagelses ferd en varm dag

På vei hjem

? Guri Knutsen

Takk for at du leste innlegget mitt.
Lik gjerne «Guri på tur» på Facebook og bli oppdatert når jeg legger ut noe nytt.

Sognsvann – Lynhytta – Ullevålseter – Sognsvann

Grusveien fra Sognsvann til Ullevålseter er bred, enkel og veldig trafikkert av gående og syklende spessielt i helgene, så hvorfor ikke ta en annen og litt utfordrende vei en dag. Fra Sognsvann T-banestasjon langs grusveien er det 5,5 km til Ullevålseter og ruta vi tok er ca like lang, men mye mer utfordrende og ikke beregnet for ting med hjul.

Sognsvann

Da vi kom til Sognsvann fulgte vi veien til venstre nesten til den andre enden og der gikk vi opp i skogen i retning Lynhytta, det er skiltet.

Her tar av fra veien rundt Sognsvann

Veien eller stien gikk i ulent terreng, over røtter, oppover bergknauser og over en myr. Siden det hadde regna en del var det vann på stien flere steder så vi måtte finne alternative ruter.

Her renner vannet over stien

Det har visst regna litt

En litt fuktig sti

Ved Lynhytta står Oslo-Meridianen som er skjæringspunktet mellom 60 grader nordlig bredde og den tidligere brukte null-meridianen som går nord-sør.

Lynhytta

Oslo-Meridianen

Ved Lynhytta Store Åklungen

Siden vi gikk i bær sesongen ble det flere stopp for å spise blåbær og bringebær.

Blåbær pause

Bringebær stopp

På Ullevålseter smakte det godt med en lunsjpause, både med medbrakt og kjøpt mat og drikke.

Ullevålseter

Ullevålseter

Bra toalettforhold på Ullevålseter

Veien hjem gikk på grusveien, noe som var veldig deilig siden veien til hadde vært litt slitsom til tider.

Ullevålseter

Ullevålseter

Vi var enige i at turen til var mye morsommere enn om vi skulle ha gått den vanlige veien. Vi brukte ca 2 timer til og i overkant av 1 time hjem.

Kyststien fra Fornebu til Skøyen

Nok en gang på en varm sommerdag pakket vi sekken med mat og masse vann, denne gangen tok vi 31 bussen til Fornebu Vest og gikk ned til Sjøflyhavna, vi skulle gå Kyststien til Skøyen som tok ca 2 timer. Først kom vi til Lagmansholmen naturreservat, deretter passerte vi badehuset til Villa Hareløkken.

Hit skal vi

Sjøflyhavna

Huset som markerer starten på kyststien mot Lysaker

Equinor sine kontorer

Lagmansholmen naturreservat

Badehuset til Villa Hareløkken

Ved Fornebubukta gikk vi gjennom en port og inn på privat eiendom frem til Svartebukta. Det sto skilt om at vi kunne gå her så lenge vi gikk langs vannkanten og ikke inn på eiendommen, ved høyvann må man gå en omvei på veien ovenfor disse eiendommene.

Fornebubukta

Privat men det er lov til å gå langs strandkanten

Svartebukta med utsikt til Lysaker brygge

Da var vi nesten fremme ved Lysaker brygge og Sollerudstranda hvor det passet fint med en lunsjpause. Ferden gikk deretter forbi Vækerøparken og til Maxbo. Fram til nå hadde vi gått på mye grusveier og litt asfalt og passert mange fine badeplasser.

Lysaker

Skal jeg bade eller skal jeg la være???
Kunstner Thor Sandborg, 1977 Lysaker Brygge

Lysaker brygge

Her begynte turen

Sollerudstranda

Vækerøparken

En drøm om sydligere strøk

Skøyen

Skøyen

Fra nå og til Skøyen er det bare gangvei med asfalt. Se opp for syklister for nå går vi langs «Tour de Finance». «Tour de Finance» går fra Lysaker lokket og inn til Oslo sentrum, her er det tempo-sykling om morgenen på arbeidsdager og mange av syklistene jobber i finansbransjen. Jeg krysset «Tour de Finance» ved Aker brygge da jeg jobba der og jeg var mer nervøs for å krysse «Tour de Finance» enn å krysse bil veien.

Når du kommer til Skøyen kan du fortsette på Kyststien rundt Bygdøy og så Strandpromenaden fra Bygdøy til Grønlia. På Skøyen kan man ta buss og tog til neste destinasjon, men jeg valgte å gå til Majorstua via Frognerbekkdalen.

Frognerbekkdalen

Frognerparken

Frognerbekkdalen

Jeg gikk fra Lysaker Brygge og til Skøyen i januar 2017

Indre Oslofjord

Frognerbekkdalen

Sjølyst Marina

Vækerø

Vækerø

Vækerøparken

Vækerø

Sollerudstranda

Amalfikysten i mai

Tidlig tidlig om morgenen fredag 13. mai med flyavgang fra Gardermoen kl 06:00 dro jeg på min første Carpe Diem tur. Ganske så nervøs og jeg angret nesten på at jeg hadde bestilt turen siden det var en så tidlig avgang, men gjengen på 19 personer snakket nesten som gamle kjente før vi gikk om bord på flyet.

Etter en flytur med mellomlanding og flybytte i Frankfurt og en busstur fra Napoli til Sorrento halvøya sjekket vi inn på hotel Cristina som ligger på en høyde over byen med utsikt utover Napolibukta. Siden det var en stund til middagen dro vi inn til Sorrento sentrum, noen til fots og noen med hotellbussen. Sorrento ligger på klippene så det er bratt både ned til vannet og opp til hotellet, det er et lite sentrum med smale koselige gater. På kvelden var det middag på hotellet. Vi spiste alle middagene på hotellet.

Utsikt over Sant’Agnello og Napolibukta fra hotellet. Sorrento til venstre og Napoli på andre siden av bukten

Utsikt over Sant’Agnello fra hotellet.

Sorrento på klippene

Sorrento på klippene

Sitronlunden til I Giardini de Cataldo Sorrento.
I Giardini de Cataldo selges produkter lagd av sitrus frukter og valnøtter

Dag 2
Etter en regnfull natt med lyn og torden (det regnet hver natt, men om dagen var det opphold) ble det opphold da vi satt oss i bussen for å kjøre nedover Amalfikysten som står på Unescos verdensarvliste. Første stopp var Portofino en koselig by ved vannet som klamrer seg fast oppover fjellet, eller som John Steinbeck sa «verdens eneste loddrette by». Byen er blitt turifisert, men det er mye fint å se på og går man litt oppover får man en fantastisk utsikt over byen. Handlingen på stranden i filmen «Under the Tuscan Sun» fra 2003 foregår i Positano.

Positano

Positano

Neste stopp var Amalfi og på veien dit kjørte vi forbi Hotel la Luna, et tidligere fransiskanerkloster, hvor Henrik Ibsen bodde i 1879 da han skrev «Et dukkehjem». Ibsen bodde også i Sorrento på 1860-tallet på hotel Tramontano og pensjonatet La Rosa Magra som i dag er et privat hus.
I Amalfi besøke vi Amalfi katedralen Cattedrale di Sant’Andrea fra 1200-tallet som ligger vegg i vegg med en basilika fra 800-tallet kirke. Basilikaen er bygd på restene av en tidligere kirke fra 595 som igjen skal være bygd på restene av et romersk tempel. For å komme opp til katedralen må du gå opp en trapp med 62 trappetrinn.

Amalfi katedralen Cattedrale di Sant’Andrea

Amalfi

Amalfi katedralen Cattedrale di Sant’Andrea

Amalfi katedralen Cattedrale di Sant’Andrea

Amalfi katedralen Cattedrale di Sant’Andrea

Amalfi katedralen Cattedrale di Sant’Andrea

Siste stopp var byen Ravello en høytliggende småby og villa Rufolo. Villa Rufolo er fra 1300-tallet og var i sin tid den største og dyreste villaen på Amalfikysten. I 1851 etter år med forfall begynte botaniker Sir Francis Neville Reid å renovere husene og hagen som nå er åpen for publikum hele året, det holdes flere konserter her. Hagen er flott med mange blomster, trær og fisker, noen av bygningen er i bruk mens andre er i ruiner.
I 1880 besøkte Richard Wagner Villa Rufolo og ble så inspirert at han skrev akt 2 av operaen Parsifal her.
Siden vi hadde kjørt langs kysten på vei nedover kjørte vi innlandsveiene hjem igjen.

Villa Rufolo

Villa Rufolo

Villa Rufolo

Villa Rufolo

Villa Rufolo

Dag 3 var en fridag, men nesten alle valgte å dra over til Capri, en liten båttur unna. Capri er to topper med en slette imellom og på grunn av pirater bodde innbyggerne på toppene, Capri og Anacapri (Anacapri = over Capri)
Nå har det seg sånn at jeg ikke er så glad i båter og siden det var litt sjø så kasta jeg opp på vei over, men det var ikke verre enn at det gikk helt fint å stå i en fullstappa buss på svingete veier opp til Anacapri og Villa San Michele.
Villa San Michele ble bygd av den svenske legen Axel Munthe (1857-1949) på restene av keiser Tiberius gamle villaer og er i dag museum (dette visste jeg ikke da vi kom ut dit). Axel bodde selv på øya fra 1890-tallet og ga ut boka «Boken om San Michele» i 1929, som inneholder hans memoarer, men det er mange som tviler på om alt som er skrevet der er sant.
Når vi skulle ned til Capri igjen gikk vi de fønikiske trappene fra Villa San Michele og ned til havnen, 1,6 km og 921 trappetrinn, det er ikke trapper hele veien. Dette var tidligere hovedveien opp til Anacapri.
Vel nede tok vi kabelbanen opp til Capri, denne tok 15 min. Vel oppe kom vi til et sentrum som er større enn det som er på Anacapri, der var det butikker for de som ville bruke mye penger. Vi gikk over øya til Augustus’ hager, botaniske hager, og så ned på Via Krupp en sti med hårnålssvinger, Marina Piccola og Faraglioni.
Det ble ingen besøk i den blå grotte på grunn av været.
Båtturen hjem gikk bra, jeg sto ute istedenfor å sitte inne.

Villa San Michele

Legenden sier at hvis du legger din venstre hånd på sfinksen på Villa San Michele og ser utover havet vil ønsket ditt gå i oppfyllelse.

Capri til høyre og Marina Grande sett fra Anacapri

Veien opp til Anacapri

Litt urskog på vei ned fra Anacapri

De føniske trapper

Via Krupp

Faraglioni på Capri

På vei fra Capri til havnen

Dag 4 var grunnen til at jeg valgte å dra på denne turen, vi skulle til Pompeii.
Siden jeg var på en utstilling om Pompeii i 1985/86 i Oslo har jeg hatt lyst til å besøke Pompeii og jeg ble ikke skuffa.
24. august år 79 e.kr hadde Vesuv et utbrudd som dekket Pompeii med 6 meter aske, så byen ble ikke begravet men frosset i tid. Under utgravingen fant arkeologer hulrom etter mennesker og dyr og ved hjelp av gips klarte de å lage avstøpninger av de i den stillingen de hadde da Vesuv hadde sitt utbrudd. Vi så hus med og uten inventar, vi så kjøkken med oppbevaring, bad, fresker, mosaikk. Det var gater med avløp, overganger dersom det ble mye vann i gatene og skilt som viste vei.  Det er et stort område og vi rakk ikke overalt. De er fortsatt ikke ferdig med utgravingen.
Pompeii museet ligger i Napoli og det inneholder mye av de de har gravd ut, dessverre var det stengt den dagen vi var i Napoli.
Etterpå var det pizzabaking og lunsj oppe i fjellene.

Kjøkken med oppbevaring til mat og vann Pompeii

Pompeii

Noe av det man har funnet under utgravingen av Pompeii. Menneskene er i gips og de ligger i den stillingen de ble fanget i da asken fra Vesum dekket byen.

Noe av det man har funnet under utgravingen av Pompeii. Menneskene er i gips og de ligger i den stillingen de ble fanget i da asken fra Vesum dekket byen.

Badet i Pompeii

Gateskilt i Pompeii. Kreativiteten er det ikke noe i veien med. Denne viste veien til et av de mange horehusene i Pompeii.

Trange gater i Pompeii

Gateløp i Pompeii. Høye fortauskanter ledet vannet vekk fra husene

Et av mange palass i Pompeii

Et av mange palass i Pompeii

Fresker og mosaikk i Pompeii

Selvlaget pizza

På dag 5 var det på tide å forflytte litt mer på oss så vi pakket koffertene og dro til Napoli. Først kjørte vi litt rundt i Napoli før vi gikk en tur i sentrum og spiste pizza lunsj. Jeg har hørt og i ettertid sett på TV at Napoli er en veldig fin by, men jeg husker ikke så mye av hva vi så da guiden vår var lite motiverende.
Jeg tok ingen bilder i Napoli.
Etterpå tok vi ferje over til Ischia hvor vi skulle bo resten av turen, må innrømme at jeg grua meg til båtturen, men jeg sov nesten hele veien og turen var på ca 50 minutter.
Vel fremme på hotell Continental Mare sjekket vi inn og sjekket omgivelsene. Hotellet har to basseng og en steinstrand hvor det lønner seg å ha badesko.
Her ble også alle middagene spist på hotellet.

Kart over Ischia

Hotell Continental Mare

Hotell Continental Mare

Spiaggia Degli Inglesi

Dag 6 og 7 var fridager på Ischia.
Noen gikk ned til byen for å shoppe og se. Veien til byen er en liten gangvei mellom husene, da går man forbi Spiaggia Degli Inglesi en fin liten stand hvor det er greit å ha badesko. I byen, etter havnen, er det flere sandstrender.
Andre ting å gjøre på øya; SPA, fjellturer, Villa Ibsen i hellinga over byen Casamicciola, Castello Aragonese fra 474 f.kr. Eller man kan ta båten ut til naboøya Procida hvor blandt annet The Postman, The Talented Mr. Ripley og en 30 talls andre filmer er spilt inn.

Dag 8 var det tidlig opp for hjemreise med mellomlanding i Frankfurt. Den dagen kjørte jeg buss, båt, buss, fly, buss, fly, tog og t-bane.

Farvel Ischia.
Castello Aragonese til venstre, havnen og byen i midten og hotellet utenfor bildet til høyre.